22/08/2025
"Routine Exploitation or Dramatic Portrayals? How Violence Against Nonhuman Animals Gains Institutional Recognition" av Marjo Siltaoja
I denne artikkelen tar den finske forskeren Marjo Siltaoja for seg hva som må til for at voldelige hendelser mot dyr får oppmerksomhet, og for at organisasjoner faktisk reagerer eller handler.
Hun undersøker spesielt sport der dyr er involvert. Hun viser til at det gjerne er regelbrudd, samt responser på eksponering i media, som utløser eventuelle reaksjoner.
Voldsbruk i seg selv utløser ikke noen handling fra organisasjonene, og voldens alvorlighetsgrad synes ikke å være utslagsgivende.
Fokuset på enkeltpersoner som skyldige, bidrar til å kamuflere og opprettholde den eksisterende strukturen og voldsbruken innen organisasjonene. Saint Boy og OL i Tokyo trekkes frem som et viktig eksempel.
Dyr spiller ofte viktige roller i bedrifter og institusjoner, både som "arbeidere" (f.eks. i sport) og som objekter i produksjon. Noen ganger behandles de som partnere, andre ganger som varer.
Denne dobbeltheten medfører en moralsk tvetydighet, og kan føre til det Siltaoja beskriver som en slags "moralsk schizofreni":
På den ene siden mener vi vold mot dyr er galt, men på den andre siden aksepteres det ofte hvis det gavner mennesker.
Til tross for at mange dyr i organisasjoner utsettes for rutinemessig og strukturell vold, er det sjelden at slike handlinger får institusjonell oppmerksomhet (for eksempel fra sportsforbund eller myndigheter). Siltaoja argumenterer for at det som vanligvis fører til at vold mot dyr anerkjennes som uakseptabelt, er ikke nødvendigvis voldens alvor, men at det skjer et regelbrudd, etterfulgt av mediedekning og emosjonell respons fra publikum.
For å forklare dette, har hun utviklet en prosessmodell i fire trinn, som viser hvordan slike hendelser får institusjonell oppmerksomhet:
1. En voldelig hendelse dokumenteres i media gjennom tekst og bilde/video.
2. Dyret gis moralsk status, for eksempel ved at det får et navn og fremstilles som følende.
3. En menneskelig aktør stigmatiseres og utpekes som skyldig. Fokus på det voldsutsatte dyret minimeres.
4. Dersom hendelsen tolkes som et regelbrudd kan det utløse en formell reaksjon, som sanksjoner eller regelendringer. Dersom det ikke oppdages regelbrudd, skjer det heller ingen sanksjonering.
Som eksempel brukes hendelsen fra OL i Tokyo 2020, der Saint Boy refuserte et hinder i moderne femkamp.
Den tyske rytteren brukte pisken gjentatte ganger, mens treneren ble filmet idet hun slo hesten. Det var dette regelbruddet, altså trenerens fysiske inngripen, som utløste institusjonell reaksjon, ikke selve volden mot hesten.
Siltaoja argumenterer for at slike hendelser ofte behandles som isolerte avvik, mens den daglige og normaliserte volden mot dyr i organisasjoner, f.eks. innen sport, landbruk eller underholdning, forblir skjult og akseptert. Det oppstår dermed en situasjon der vold kun anses som uakseptabel når det skjer noe dramatisk som kan knyttes til et brudd på regler, ikke fordi det rammer et følende individ.
Hun peker også på hvordan stigmatisering av enkeltpersoner ofte fungerer som en slags moralsk avledningsmanøver. Ved å rette oppmerksomheten mot én skyldig aktør, opprettholdes den eksisterende institusjonelle strukturen, samtidig som det demper ubehaget mange føler.
Dette ubehaget, hevder hun, burde i stedet brukes som en etisk drivkraft og som en kilde til refleksjon, dialog og endring av selve systemet.
Avslutningsvis argumenterer hun for at faktisk etisk fremgang krever at vi utfordrer menneskesentrerte perspektiver og anerkjenner dyr som moralske aktører. Det er først når vi er i stand til å møte vårt eget ubehag, og bruke det som et verktøy, at vi kan åpne for endring i hvordan dyr behandles i samfunnet og i organisasjoner.
Lenke til artikkelen i første kommentar.
