20/08/2025
Et hjertesukk fra Potespor Vestnes/Rauma
Jeg, Celina, sitter i skrivende stund klar for en ny dag med innfanging av skadde, gravide, hjemløse og syke katter. Da jeg startet Potespor sammen med Malene, visste vi at det var et problem. Men vi kunne aldri forestille oss hvor stort – og hvor hjerteskjærende – det faktisk er.
I går brukte vi tolv timer på katter. Tolv timer med redde, slitne, gravide og syke dyr som ingen tar ansvar for. Og jeg må minne alle på: dette er frivillig. Vi får ikke lønn, for det har staten kuttet. Vi gjør det fordi vi ikke klarer å lukke øynene for dyrene som lider, for hva skjer om vi lukker øynene?
Vi får ofte høre at vi gjør en fantastisk jobb. Og det varmer. Men jeg tror ikke folk helt forstår hva det innebærer i praksis. Vi møter lidelse på daglig basis – katter som er sultne, forfrosne, skadde eller redde. Det setter spor. Og likevel hører vi gang på gang: «Det er bare en katt.»
Nei. Det er ikke bare en katt. Det er et liv. Et hjerte som slår. Et vesen som kan føle frykt, smerte og kulde – men også trygghet, tillit og kjærlighet, om det bare får sjansen.
Vi ber ikke om mye. Vi ber bare om at folk tar ansvar.
– Chip katten din.
– Kastrer den.
– Gi den trygghet.
Det finnes fra ca. 50.000 hjemløse katter i Norge. Bare på finn.no ligger det over 2600 katter som trenger et hjem. Og fortsatt lever myten om at katter må ha et kull før de steriliseres, katten tåler kulde osv. Det er feil – og det bidrar til mer lidelse.
Vi er fire personer som prøver å håndtere dette i to kommuner. Og bare på 14 dager har vi tatt inn 26 katter. Innen uka er ferdig, passerer vi 30. Vi er tom for husrom. Vi har allerede katter hjemme som er reddet fra gata, og snart kommer det flere. Hvorfor? Fordi ingen andre kan eller vil hjelpe.
Vi trenger fosterhjem. Vi trenger mennesker som kan åpne et rom, et bad midlertidig, så vi kan redde flere. For akkurat nå står vi i situasjoner der vi må bestemme hvem som får leve, og hvem som ikke får det. Og det er en ufattelig tung byrde å bære. Og grunnen? Det kastreres ikke.
Så vårt hjertesukk er enkelt: Kan vi alle stoppe opp og tenke over hva vi selv kan gjøre for å hindre at flere katter havner ute? For vi i Potespor kan ikke løse dette alene. Vi kan hjelpe noen, men for at lidelsen skal bli mindre, må flere ta ansvar.
NB! Groteske bilder, men realiteten må frem.
Gjerne del!
