17/02/2025
For en tur, for et slit, for en drøm!!!! ❤️
Sitter å leser over alle gratulasjoner både på meldinger og i kommentarfelt, så gode dere alle er med oss, tusen tusen takk 🙏🙏
Både kropp og hode er proppa full av inntrykk etter siste ukes strabaser, og det er bare fint å kunne dele noe av det med dere 🙏
For to år siden, bestemte vi oss for at vi skulle satse for fullt mot å kjøre Femundløpet, i tillegg til da to barn som fort ble til tre underveis i prosjektet, pluss jakthundene. Vi har bygget stein for stein fra scratch, skaffet oss hund for hund, trent hver bidige mil selv uten hjelp fra andre og lært oss å kjøre slede selv! Utover rookiekurset vi deltok med med Folldal Trekkhundklubb i høst på teoridelen og den veiledet treningsturen for å simulere et løp, som vi hadde med de i januar, så har vi aldri trent med andre og ei heller aldri kjørt løp eller vært med på noe i nærheten av Femundløpet!
Vi har forsøkt å legge ned all nødvendig treningsgrunnlag i hundene for å få de rustet og klare, ikke telt mil og kilometer, ikke hatt treningsplan på papiret annet enn i hodet, men jevnt over trent, trent og trent, med fokus på jevn økning i både hyppighet på økter og lengde på økter utover i sesongen. Fordi vi har tre barn, så har det vært 100% umulig å være slavisk på treningen! Noen ganger har gutta vært sjuke, noen ganger har vi vært sjuke, og noen ganger har vi faktisk vært så på felgen, at vi har måttet droppe noen planlagte treningsøkter. Så det har blitt noen uker nå og da, som helst skulle vært fylt med trening, men hvor det rett og slett ikke har vært gjennomførbart! Dette har stresset oss en del underveis, men vi slo oss etterhvert til ro med at sånn måtte det bare bli og være, selv om det innimellom ikke var helt optimalt. Vi har gjort våres beste uansett, har fått maaaaange mil i beina på hunda, og har de siste månedene vekslet på å kjøre hvert våres spann dag og natt, mens den andre har passet på gutta. Vi kan iallefall være et eksempel på at for de som som oss, ønsker å delta på Femundløpet 450’km klassa for opplevelsen sin skyld og med et mål om å gjennomføre og ikke nødvendigvis skulle kjempe om noe som helst annet enn for seg selv og å komme i mål på hundene sine premisser, så kommer man veldig langt med et jevnt godt treningsgrunnlag i hundene, et positivt sinn, samt å være mentalt forberedt på at det kan komme stunder underveis som der og da kan føles helt umulige å håndtere! Hvor den viktigste erfaring vi sitter igjen med med tanke på videre satsing, er at meter for meter, blir tilslutt til kilometer, og at kilometer for kilometer, tilslutt blir til mil! Mil for mil blir til neste sjekkpunkt, og sjekkpunkt til sjekkpunkt blir plutselig til mål! Klarer man å puste med magen, stoppe opp, roe ned, tenke mest mulig positivt (visst var vi sjukt negative også tidvis, men!!), se på hundene, lese hundene, ta vare på alle, hverandre og seg selv, ja da er det utrolig hva som faktisk er mulig!💪
Kjøreplanen våres var i samme stil som nevnt over, ble til litt underveis og ikke noe nedskrevet eller bastant, men diskutert rundt sammen, basert på tips fra erfarne «ringrever» både i 450’n og 650’n, samt mye egen magefølelse! Vi baserte hele kjøreplanen på at vi skulle rekke tidsfristen ut fra Tolga 0800 lørdag morgen. Med ca 3 timer hvile i Tufsingdalen (selv om 90% kun valgte kort stopp eller ingen stopp der) for å komme litt inn i sjekkpunktrutinene og hva som faktisk foregår på et ekte sjekkpunkt, roe nervene litt og komme ordentlig inn i løpet! Vi er så glade for at vi valgte å gjøre dette akkurat der, og det ga oss en større ro rundt det som ventet. Deretter var planen minimum 4 timer hvile hvert sjekkpunkt, bortsett fra 6 timer og 5 timer på de to obligatoriske. MEN, fra start veldig klare på at følte vi på hundene at de hadde behov for mer hvile, så skulle vi ta ut mer hvile, samt at hadde vi selv behov for hvile, så skulle vi også ta ut mer. Så, det var flere av sjekkpunktene vi endte med litt mer hvile, i hovedsak basert på at vi følte hundene kanskje hadde godt av det og behovet for det. Samt at en kjører helt på felgen, heller ikke er optimalt for hundene, så jeg tror vi fant en god flyt i mengden på hvilene som gagnet både oss og hundene. I tillegg hadde vi snakket mye om før start, at vi IKKE skulle stresse. Ikke stresse ute i sporet, ikke stresse på sjekkpunkt. Ikke bli for ivrige på de første etappene, heler ikke de siste! At vi generelt skulle ta tida til hjelp og kose oss mest mulig sammen!
Starten på Røros var heeeelt vill!! Råeste vi har vært med på! Jeg var så SJUKT nervøs for svingen alle prater om og flere ofte tryner i! Kan ikke huske sist jeg hadde så mye nerver i kroppen 🤣 Så var det settingen, alle folka, hunda, gata på Røros, speaker, oss, handlerne, ja alt, det var kult!!!! Nøyaktig 1 cm ut fra startstreken, bruset det helt vilt i kroppen, og første jeg tenkte var at NÅ skjønner jeg, hvorfor folk år etter år, legger ned vanvittige mengder med trening og penger, for å komme seg til nettopp denne startstreken!! For fytte fy så heftig gøy det var å suse oppover gata!!! Jeg rakk å ta innover denne gleden, før svingen kom, og svingen, ja den gikk superbra og de fleste kunne høre spontane gledesjublen min etter den var gjennomført 😆🥳 «JADDAAA!!!!!»🤣 Mathias suste også igjennom svingen 🫶
Som det generelle konkurransemenneske jeg er, etter mange år i barne og ungdomsåra mine hvor jeg konkurrerte rundtom i landet i ulike idretter, kjente jeg på dette løpet, at jaget etter å skulle få ei god plassering, var fullstendig fraværende! Jeg kjente det var slik før start, og var litt spent på om det kom til å vedvare ute i løypa også, og det gjorde det faktisk. Det var null behov for verken meg eller Mathias, for annet enn å holde oss bakerst og pushe oss framover mil for mil! Og den følelsen var god, det var godt å slippe jaget!
Første etappen til Tufsingdalen gikk veldig fint! Egentlig helt uproblematisk. Løse spor etter alle foran oss, samt lite snø og mye grus tidvis, men ellers fint! Bremset mye denne etappen og holdt farta godt nede for hunda sin del, la de i jevnt travtempo og fant flyten. Vi kom fint inn i både sjekkpunktrutiner og løpet, og var etterhvert klare for neste etappen retning Drevsjø! Alle 16 hundene var med videre.
Som en gjenganger på alle sjekkpunkt, var vi alltid siste spann ut, og folka på sjekkpunktene var godt i gang med å pakke ned sjekkpunktene og rydde oss ut🙊 Så det ble en «greie» igjennom hele løpet 😅 Men all ære til alle på sjekkpunktene som holdt oppe for oss 🤣🫶
Etappa til Drevsjø gikk også veldig fint! Det var væromslag på den turen, så det nesten regnet faktisk en liten periode. Men spora var ganske så greie og generelt mye kjøring på isen akkurat den etappa der. Møtte for første gang på spann i løypa siden start! Ble masse møtepasseringer både i tettskogen blant stein og stubber, og ute på isen! Masse mestring med gode passeringer! Kom oss fint fram og alt var bare velstand. Vi tok ut litt ekstra hvile, noe som klaffet supert med å få med seg soloppgangen i «våres» magiske Sølenriket (som var første store drømmedelmål å klare å komme til!) på etappa fra Drevsjø til Søvollen! Alle 16 hundene var med videre!
Fra Drevsjø til Søvollen startet vi med friskt mot i lett snøvær. Det gikk radig og fint, vi kom oss nokså raskt inn i jaktterrenget våres, hvor sola tok over i nydelig soloppgang, og suste innover langs Sølensjøen og videre oppover fjellet til Søvollen. Etappa gikk bra, brukte litt tid, men vi skulle byttet sledebelegg før denne etappa, for de viste det seg at var helt rasert etter all grusen forrige etappa, så det var unødvendig dårlig gli. Man lærer! På Søvollen tok vi også ut litt ekstra hvile. Alle 16 hundene ble fortsatt med 😁
Neste etappe var å komme seg hjem til Tynset 😁 Denne etappen gikk også veldig bra og radig, vi kom etterhvert til Tylldalen og inn på sporet vi kvalifiserte oss på via Rookiekurset, kom plutselig til sætra vi snacket på da, og gjorde det samme nå 😀 Det var en del teknisk krevende kjøring spesielt siste delen ned til sjekkpunkt Tynset, ned fra fjellet der var løpets lengste islagte bob-bane for baktroppen😆 Uansett, lenge siden det har vært så godt å se lysa fra «storbyen»😅 Nok et sjekkpunkt med litt ekstra hvile 😴 Å komme seg til Tynset ga en stor ekstra boost og vi var ca halvveis😀
Alle 16 hundene ble med videre fra Tynset også!
Tynset til Orkelbogen var neste etappe. Da kom løpets neste store drømmedelmål, passere hjemme 😁 Vi suste avgårde fra sjekkpunkt Tynset på morgenen, ut på Glomma hvor vi raskt begynte å møte maaange spann som var på returen fra Orkelbogen, kryssa under rv3 og opp i lia retning oss! Vi fikk soloppgangen opp lia, og snakka da på at det var litt av et sammentreff at vi både i jaktterrenget våres langs sølensjøen OG jaktterrenget hjemme, fikk soloppgang 🤩 Vi nærmet oss hjemme kilometer for kilometer, før vi var rett rundt hjørnet! Pulsen begynte å stige litt, og vi var sjukt spente på om hunda kom til å gjøre som på trening, å passere hundegården sin greit uten å parkere! De fiksa det!!! Vi suste forbi i bra fart, sladda rundt svingen ved garasjen våres, og det var ikke noe som helst tegn på at de skulle parkere!!! Woho det var deilig å få så direkte svar på momente «passere hjemme», som vi har trent så utrolig mye på! Videre inn til Orkelbogen gikk bra, med mye møtende spann og fine passeringer! Dog tidvis litt krevende spor, og litt tungt opp fjellet med alle møtende spann i motbakkene. Men det gikk 💪
På Orkelbogen begynte vi å måtte regne litt på tida i forhold til tidsfristen på neste sjekkpunkt Tolga, og så vi fortsatt hadde noen timer ekstra margin (har hele veien lagt inn god margin for å safe), slik at vi kunne ta ut litt ekstra hvile der også. Men det ble lite søvn på oss! Vi var litt urolig og spente i kroppen på det tidspunktet og fant ikke helt roen. Begynte plutselig å gå opp for oss at vi faktisk kunne klare å gjennomføre, og kunne vi i tillegg klare det med 8 hunder hver?! For 16 hunder ble nemlig med videre retning Tolga også 💪 Men på returen fra Orkelbogen, skulle vi jo igjennom en ny passering hjemme! Der sto gutta våres å heiet oss forbi, og denne passeringen gikk også helt supert 🤩 Ingen tegn til parkering fra hunda 🥳 Fra Orkelbogen til Tynset, fløt spannene utrolig bra, og vi oste av optimisme!!! ….så plutselig begynte løpets første følelse av «mareritt», på de to siste milene fra Tynset til Tolga 🥵 Tett snødrev, trege spor, opp og ned og rundtom snurr igjennom høyspentlinjer, stokk og stein! Hunda begynte å få det litt, det samme med oss, og vi måtte grave så himla djupt! Vi vekslet ikke så mange ord de to mila der 🤣 Vi var ikke sure på hverandre, men begge kjempet sin indre kamp for å komme seg framover. Vi byttet på å dra, byttet alle mulige kombinasjoner av hunder i front, for å komme oss framover (eeeer så glad for at vi på trening har vært konsekvente på å stadig bytte på, og lære alle å gå i front). Jeg fikk dessverre en hund i sleden pga sår skulder oppi lia der, så innså da raskt at å komme til mål med alle 16 var kjørt, og prøvde å komme «penest mulig» ned til sjekkpunkt for å ikke ende med fler i sleden! Ned kom vi, etter maaange timer utover kvelden og natta på de to mila der. Og til alle Tolginger, Tolga er fint altså, men akkurat den lia der, har ikke akkurat fått noe favorittstempel, fy for ei møkkali 🤣
På dette sjekkpunktet var beina helt gelè, samme med hodet😅…og så utrolig urolig i magen! Tida begynte å stramme seg til og delvis bli litt knapp, og vi skulle ta ut 5 timer obligatorisk hvile pluss obligatorisk veterinærsjekk, samt rekke ut innen fristen kl 0800! Men igjen Tolginger, den suppa dere serverte der, den var dritgod, så det veier opp litt for lia 😆 Ble litt søvn, men ikke allverdens. Våknet, sjukt kvalm. Alt neste par timene kom til å dreie seg om å komme igjennom veterinærsjekken, alt sto på spill for å komme seg til Røros å fullføre! Følelsen av nerver og uro var helt altoppslukende en periode på morran der🥵 Veterinærene begynte med Mathias sine, han ble lynraskt klarert med alle sine 8! Helt vilt, Mathias! 💪💚 Så var det mine de skulle gå igjennom. Ene var allerede ute pga skuldra og jeg sa kjapt at de ikke trengte å fokusere på hu ifht å få hu klar, for mye hund i sleden var jeg ikke veldig interessert i og ville ikke ta den risikoen! Så hu ble raskt «sjekket ut» og fikk bli med handlerne med en gang. De tok for seg hund for hund, og jeg ble bare mer og mer kvalm 🤢 Jeg merket jo med en gang at ting tok mye mer tid enn på Mathias sine, at flere sjekket over, de pratet, diskuterte, så på klokka, jeg ble sendt ut for å jogge og varme opp flere av hunda, så på klokka igjen, masserte flere for harde livet, så på klokka igjen, ut å jogga igjen med de, så på klokka, tikk takk tikk takk, hørte «mmm, njaa, hmm» når veterinærene pratet, jeg fortsatte å jogge rundt med en og en hund, fortsatte å massere, jobba på for harde livet for å få de klare, klokka gikk, èn etter èn fikk GO, og tilslutt kunne de meddele at ei måtte ut med sårt håndledd, men at jeg fikk fortsette med 6 hunder!!!!!! Jeg brast ut i gråt og ble så ufattelig glad!!!!! Veterinærene som hadde fulgt oss hele løpet, ble like glade over å se hvor glade vi ble, og juuuuublet oss ut fra sjekkpunktet ❤️❤️ Det var et enormt stort øyeblikk og betydde så mye for oss begge!
Så begynte livets kamp 🥵🤣 Jeg trodde ikke ting kunne føles stort verre enn de to mila fra Tynset til Tolga tidligere på natta, men der tok vi feil 🤣 Vi merka ganske kjapt at føret var tungt. Startet etappen rett oppover første fjellet, det hadde snødd og blåst igjennom natta . Og det gikk bare tyngre og tyngre, hunda hadde stram line og jobba på for fullt, men sledene sto mer eller mindre helt stille 😳 Vi gikk, sparka, gikk, sparka, gikk, sparka… Tilogmed i nedoverbakker måtte vi gå og sparke 😳 Jeg begynte etterhvert å telle spark for spark og prøve å treffe Mathias sine sparkehull for å endre fokus framover! Ei strekke/etappe som normalt over det fjellet hadde gått helt radig og fint, hvis vi bare hadde hatt litt glid! Men det hadde vi altså ikke, NULL glid. TUNGT!!!! I tillegg hadde vi med oss alt for lite væske til oss selv begge to. Hadde med samme som til de lengste etappene, men gikk raskt tom etter all jobbinga med gåing og sparking, så endte med å dele på, rasjonere og spare noen få slurker til siste del av løpet, samt begynte å spise snø 😆😅 Kom oss etter maaaaange timer over første fjellet og ned på Narjordet-sida, der var heldigvis glien bedre nedi den lia der, og vi fikk litt fart igjen noen mil💥 Så kom vi oss til bunnen før siste fjelletappen, selveste Bredalslia, hvor vi tok en pust i bakken før vi skulle starte stigningene. Der ble to av tispene mine litt uenige, og hu ene rakk å få et lite glefs et sekund der å treffe håndleddet på hu andre, så jeg endte med hund i sleden OPP fjellet der 🥵😳 Endelig hadde vi jo litt flyt igjen, men så skjedde dette! Mathias jobba gjengen sin oppover, stoppa opp med de, snudde og gikk bakover til fots for å motivere de fem mine foran sleden til å komme til han! Og sånn tok vi saaaagte meter for meter oppover fjellet. Tross fullstendig slit, observerer vi at vi har med tidene solnedgang å gjøre, fy så nydelig den var 😍 Etterhvert ser vi et spann foran oss!! Ut fra Tolga var det tre spann som dro en stund før oss, og vi hadde sett på appen at vi tidvis ikke var mer enn noen km unna de. Så bakerste spannet av de tre, var det vi nå så! Vi kom bare nærmere og nærmere, så vi skjønte at det trolig var problemer der. Vi stoppet opp og spurte om alt var bra, og det kunne Terje Strat, bakerste spann i 650’km klassa fortelle at det ikke var. Hunda hans hadde parkert helt! Han sa også at han hadde en hund i sleden, hvor jeg da raskt kunne bekreftet med medfølelse at DET hadde jeg også 🥵 Vi spurte om han ville prøve å henge seg på oss, i håp om å få hunda sine på beina igjen siste del av etappen! Det ville han veldig gjerne og vi ga det en sjans! Det funket!! Så Terje hang seg på bak oss hele veien nedover fjellet og ned mot Røros sentrum 💪 Vi måtte ta en liten stopp for å justere litt siste bakken før mål, hvor vi plutselig hører Terje si : «Den lykta, Red Lantern, vil dere ha den? Jeg synes dere fortjener den!» . Vi ble litt slik «Eh, tja, det går bra altså, bare ta den du, du fortjener den jo du også!!! Men det hadde jo selvsagt vært litt artig å fått den! Men bare ta den du!» så kom det fra Terje «dere tar den!» ❤️ Tusen takk kjære Terje Strat for at du på så raust vis ga fra deg Red Lantern til oss!! Det betydde utrolig mye for oss ❤️ Og det var en stor glede å kunne bidra til at du og de flotte hundene dine kom deg til mål 🥳
Terje suste forbi oss, vi ventet et minutts tid, før vi satte kursen ned siste bakken, begynte å høre speakeren (til deg som tok på deg speakerjobben frivillig til oss siste i mål, fordi hovedspeakern hadde reist for dagen, du var helt rå!! Bare å satse for fullt på speakerkarriere på si💪🥳) , målganglåta, frysningene og klumpen i halsen kom for fullt og kommer igjen her jeg sitter å skriver, heeeelt rått 😍 Så passerer vi målstreken sammen med de beste hundene, de beste handlerne tar oss i mot, folk jubler, ledelse, pressen og de herlige veterinærene står der, hunda er slitne men glade, det samme er vi!! VI KLARTE DET 🥳❤️💪
Det var både fordeler og ulemper med å ligge som de siste i startfeltet. Fordelene var utvilsomt at det var mye roligere for oss å bare være oss. Ulempen var sporene. De var krevende tidvis, med fra før krevende løype, hjalp det ikke på med lite snø og ofte stupbratte partier i djupe sledespor, hvor det føltes mer som man kjørte bob enn slede 😆 Sagt på en annen måte, det var ingen nypreppa spor for baktroppen 😅 Og etter 78,5 time og x antall mil på sporet, så tror jeg det på akkurat årets løp, er lov å klappe seg selv på skuldra og si at «jo, nå har vi faktisk blitt ganske så råe på sleden!😁» Stor fordel å kjøre sammen i forhold til å kunne hjelpe hverandre framover og ikke minst selskapet❤️, men allikevel er det ikke det samme som å følge på andre ukjente «spennende» spann som motivasjon for hundene, så det har vært en fantastisk men også blytung reise! Men å sitte her i ettertid, i visshet om at vi mestret de utallige utfordringene vi råkte på både før løpet og underveis i løpet, er en enormt god følelse!
En annen ting vi kjenner veldig på, er rett og slett en oppriktig respekt for alle som driver med dette, som bruker time inn og time ut på hundene, forer, vanner, plukker bæsj, koser, leker, sosialiserer, trener time etter time på atv/vogn/slede, dag og natt, blir blakke, bortprioriterer mye annet «liv» for å få hundene rustet og klare til løp! Respekt også til de som klarer å gjennomføre disse løpene på tidene de gjør, det er vanvittig rått!💪 Samt minst like stor respekt til de som ligger helt bakerst!!! Som er ute på sporet flere døgn lengre enn mange, hvor både kjørere og hunder tappes fysisk og psykisk for hver time som går. Hvor utfordringene ofte er blytunge å stå i. Hvor man må grave djupt og mobilisere enorme krefter for å komme seg framover og til mål!
Dette skriver Femundløpet om The Red Lantern (som mellomstemann Matheo syntes så ut som ei røver-lykt når han så lykta hjemme🙊):
«The Red Lantern 2025 går til Mali Nordvang Rundfloen (187) og Mathias Håvardson Brennhaug (188). Samboerparet har kjørt Femundløpet 450 sammen hele veien til Røros.
Det er en prestisjefylt pris som gis til den siste hundekjøreren som krysset målstreken i det berømte Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska. Prisen er oppkalt etter den ikoniske røde lykten som henger utenfor løpets hovedkvarter i Nome, Alaska.
Red Lantern er et symbol på utholdenhet og besluttsomhet. Iditarod utfordrer hundekjørere både fysisk og mentalt, og det krever at hundekjørere løser problemer, presser seg fremover og utøver all sin innsats. Hvert år bringer med seg et nytt sett med unike utfordringer og omstendigheter on. Selv om dette kan være tilfelle, er en ting som er sikkert det faktum at dette løpet ikke er noen enkel prestasjon.
Femundløpet tenner lykten når løpet starter og lar den brenne så lenge det er kjørere ute i langdistanse sporet. Den blir gitt til siste kjører som krysser målstreken på Røros hvert år.»
Så folkens, hei alltid fram de bakerste på lista! Ofte er det nettopp de som trenger det aller mest 💥 Kanskje er det første gang de kjører løp og alt er nytt, kanskje har de i tillegg hatt og har enorme utfordringer underveis, og trenger all mulig motivasjon på sporet for å komme seg framover! Og et «heiaheia» betyr så utrolig utrolig mye 🫶 Vi ønsker derfor å starte med å takke alle de som tok seg tid til å møte opp på sporet å heie oss fram, samt alle som har sendt oss meldinger underveis med motivasjon ❤️ Samt til ansatte på Eggen barnehage, som virkelig hele uka har hatt Femundløpettema, laget plakater, heiet, støttet gutta oppi det at mamma og pappa er med på Femundløpet osv osv (vi er lei oss for at vi ikke rakk å passere barnehagen i åpningstida 🥺) 🥰 Det har betydd utrolig mye for oss og utvilsomt vært med på å dra oss i mål! Så tusen tusen takk!!🙏
Retter videre en stor takk til alle dere som har stått på dag og natt for å arrangere Femundløpet 2025 ,tross at vær og føre holdt på å ødelegge det hele i tiden før! Alle dere i ledelsen, sekretariatet, løypesjef med løypekjørere, TD’r, og alle frivillige! TAKK ❤️
Tusen takk alle race veterinærer som har vært der for oss sjekkpunkt for sjekkpunkt, vært tilgjengelige, hjelpsomme og trivelige! Tusen takk ❤️
En takk også til alle dere på sjekkpunktene som holdt sjekkpunktene åpne for oss, tross at alle andre hadde reist og det mer eller mindre nesten hvert sjekkpunkt kun var meg og Mathias med hunder og handlere igjen 🤣 …som i tillegg skulle ta ut hvile, og gjerne ofte litt ekstra hvile 😆 Så, tusen takk 🫶 for at dere holdt motet og sjekkpunktene oppe, selv om vi også skjønner at det kanskje hadde vært deiligere å reise hjem til senga 😴🤣
Takk til alle våres samarbeidspartnere som har hjulpet oss med stort og smått 💥 Uten dere hadde vi ikke kommet oss til startstreken! ❤️
Takk til alle dere rundtom som tok i mot jakthundene våres og passet de mens vi kjørte løpet ❤️
Tusen takk til nærmeste familie som har avlastet oss med Mads, Matheo og Mattis ekstra mye i tiden fram mot løpet, og en ekstra takk til nabo Arne og Runa, som passa gutta hele uka ❤️ Samt til deg Ann-Kristin som holdt fortet hjemme, passet de hundene som var igjen og servet handlerne våres når de var innom hjemme❤️ Uten dere hadde dette vært helt umulig, og både vi og gutta er utrolig heldige som har alle dere!
Så den største takken, til våres handlere The HalmRaker’s 🤣 Sandra, Tove-Mette og Mads ❤️Tusen millioner takk for jobben dere gjorde dag og natt for oss, som ble gjort helt perfekt, til punkt og prikke, system, samarbeid og kontroll, med varme, ro og humor! ❤️ Og for all halmraking slik at vi unngikk tidsstraffer 🤣 Tusen tusen takk, vi er evig takknemlige ❤️
Eldstemann Mads sto med en potesokk i hånda han stolt viste fram mens han ropte «er det noen som trenger en potesokk?!» da vi passerte hjemme på vei fra Orkelbogen🥰 Den sokken har han tatt vare på, og ga i går når han kom hjem, til ene lederhunden våres Nammatj, som har fått være inne med oss et par dager ❤️
Så var det veien videre da🙈 Allerede i bilen på vei hjem fra Røros rett etter målgang, var vi klare igjen for nye eventyr på sleden 😅 Så, når èn drøm er oppfylt, så er det vel lov med nye drømmer?! 🤩
Femundløpet 2026, vi sees!! Jeg, Mathias og The HalmRaker’s er nemlig klare for nye eventyr! 💥
❤️ Takk for oss og takk til dere alle for følge ❤️
Og helt til slutt til deg: kjæreste, forlovede , samboer og bestevenn Mathias, for at du holder ut med meg og ville være med meg på dette eventyret❤️ Jeg elsker deg ❤️ …og til dere tre gutta våres, Mads, Matheo og Mattis, som får livet til å smile, uansett hvor vanskelig det tidvis kan føles 😍💚
Tåke, Sol, Phoebe, Niva, Chanel, Tundra, Saga, Trampoline, Nammatj, Armani, Bollo, Kryo, Bessie, Frans, Vågal og Mjølner, dere er de råeste hunda, takk for at dere ga absolutt alt fra start til mål❤️
PS. Hahah, kom på nå at handlerne våres fortalte oss at rett før målgangen våres, så hadde det vært et sikringsbrudd, slik at målbuen vi skulle igjennom, lå på bakken uten luft 🤣 De rakk heldigvis å få blåst opp den igjen i tide 😆 Men jeg tenker igjen, at det bare føyer seg inn i rekka over opplevelser av å være «sist», og ganske laaaaangt bak vinneren 😅 Har vært så mye komiske øyeblikk å flire av også igjennom løpet, helt herlig 😆😍 Komplett opplevelse på alle vis ❤️
