14/05/2026
Balto, min umistelige Balto 💔
Dette innlegget har jeg gruet meg til å dele offentlig, og dette blir veldig personlig. Dette er også grunnen til at det har vært stille fra oss den siste tiden. Men valpene vokser og har det kjempefint, det har også de andre hundene her. Men bautaen vår, og kennelens hjørnestein er ikke mer.
Torsdag for tre uker siden kom dagen som aldri skulle komme, og vi måtte la Balto gå ut av tiden. Og hva skriver man om sånt da? Når bestevennen og hjertehunden ikke lenger er ved ens side? Etter nesten 15 fantastiske år? Jeg har slitt, og sliter fortsatt, enormt med å finne ord, og har ikke klart å finne noen som er gode nok.
Balto var, som mange vet, noe helt spesielt. Han var altfor snill i alt han var, og tilliten han hadde til oss rundt seg var noe helt eget. Alle ble glade i Balto – om man var innom i 15 minutter, eller om man kjente ham gjennom hans lange liv, så hadde han en egen evne til å få folk til å bli glad i seg. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sagt opp gjennom årene: «Men han er jo litt min også.»
Uansett hva jeg ba ham om, så gjorde han det. Selv til dyrlegen, som av og til måtte gjøre ting som var vondt, logret han. Han visste ikke hva det var å så mye som tenke på å knurre mot et menneske. Han bare la seg på ryggen og gjorde seg snill og ufarlig. Samtidig hadde han nerver av stål og var veldig uredd i alle miljøer jeg hadde ham i.
Jeg var så heldig med hvor frisk og sprek han generelt sett var, han var klar i toppen til det siste, elsket å gå tur til det siste, ingenting var som da jeg tok frem selen - til og med siste turen vår 💔 synet var upåklagelig, og han hadde fortsatt noe hørsel igjen. Noe som var litt utrolig med tanke på hvor glad han var i sin egen stemme 😅
Han var konstant lykkelig og glad – om det var sent eller tidlig, vinter eller sommer. Og om jeg hadde en dårlig dag, var han en gledesspreder som alltid gjorde dagen litt bedre.
Han var ekstremt glad i kos og nærhet, og var et fast inventar i sofaen og i fanget. Han kom når det passet ham, så det var bare å flytte telefon, glass eller PC når han kom, for da skulle han ha fangplassen og kos.
Han var også enestående vakker og verdens fineste hund. Kanskje er jeg ikke helt objektiv, men når man har blitt stoppet på gaten i 15 år av ukjente mennesker – folk som har stoppet biler, traktorer, sykler og rulleski – for å si at han er utrolig fin… Senest for et par uker siden fikk han en kommentar om at han var en av de fineste hundene personen hadde sett. I tillegg har vi hatt en så fin utstillingskarriere sammen. Han oppnådde norsk championat som 3-åring, og vi stilte med fine resultater i alle år. Som veteran ble han Best in Show-veteran hele to ganger – siste gang som 13-åring. Vi dro kun til utlandet sammen én gang; da var han 13 år og hentet CK og fine kritikker der også.
I nesten 15 år, og hele mitt voksne liv, har han vært der. Så hvordan livet uten ham blir fremover, gruer jeg meg til. Jeg har heldigvis de andre firbente og andre hunder jeg er glad i, men ingen er Balto.
Jeg kommer til å savne at du alltid var i veien – uansett hva jeg gjorde. Skulle jeg støvsuge, så kom du alltid gående for å være i veien. Klippe gresset? Jeg kommer. Henge opp klær? Jeg kommer. Har du handlet? Jeg kommer og inspiserer alle posene. Skal du montere noe? Jeg kommer og legger meg oppå alt. Setter du deg på huk? Jeg kommer for å se hva du skal.
Han var også eksepsjonelt god med andre hunder, og har vært den store helten for Taika, Ivo, valpene fra oss og alle andre hunder rundt oss. Han var verdens enkleste hund på tur – brydde seg ikke om noe som helst, han bare gikk og snuste og koste seg med sitt, uansett hva som gikk forbi. Selv om andre utagerte mot ham, brydde han seg ikke.
Det knuser meg at alle vi skal møte i fremtiden ikke får møtt Balto. Han var tross alt grunnen til at jeg startet dette oppdrettet og eventyret – fordi jeg ville gi til andre det Balto har gitt til meg. Og nå får han ikke møtt flere håpefulle valpekjøpere.
Jeg kunne skrevet i sikkert to timer til om ham, og han fortjener det.
Alle som kjenner meg vet at jeg har svært lite flaks i livet, men det var fordi jeg vant livets lotto da jeg fikk deg, Balto 💔
Savnet er fremdeles så stort at det gjør fysisk vondt. Elsker deg herfra til himmelen, og gleder meg til vi sees igjen ❤️ Kos deg i mellomtiden med alle hundevennene dine som gikk før deg ❤️
I loved you all of your life, and I'll miss you the rest of mine ❤️
"Jeg stryker over din gylne pels, men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå-
Alt er slutt…., det er over nå
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”.
Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.
Hvem var det som sa ”Bare en hund”….."
NO UCH Balto-Champ
01.06.2011-23.04.2026 🕊
