16/08/2025
Hei, dette tenker jeg på hver gang jeg ser Per sammen med sine 4-bente pasienter og deres eiere og familie.
…”Jeg trodde en gang at jobben handlet om å redde liv – nå vet jeg at det like mye handler om å holde sammen det som er i ferd med å falle fra hverandre.
…. og at jobben ikke bare handlet om dyr – den handlet om menneskers kjærlighet til dem.
….Du kan ikke redde dem alle. Men du må prøve. Og når det er tid for å si farvel, blir du.”
❤️❤️❤️❤️
Dette skrev en veterinær.
En gang, på slutten av 70-tallet, sydde jeg sammen halsen på en hund med fiskesnøre i bagasjerommet på en pickup. Eieren holdt lommelykten i munnen og gråt. Det fantes ingen klinikk, ingen steril benk, ingen bedøvelse – bare hjemmebrent. Likevel overlevde hunden, og mannen sender fortsatt julekort til meg, selv om både hunden og kona hans har vært borte i mange år.
Jeg har jobbet som veterinær i førti år. Før handlet det om å gjøre det beste man kunne med det man hadde. Nå fylles dagene av forsikringskoder og betalingsplaner, mens dyr kjemper for livet i rommet ved siden av. Jeg trodde en gang at jobben handlet om å redde liv – nå vet jeg at det like mye handler om å holde sammen det som er i ferd med å falle fra hverandre.
Min første klinikk var en liten murbygning langs en grusvei. Taket lakk, kjøleskapet skranglet, og varmen fungerte knapt. Men folk kom – bønder, fabrikkarbeidere, pensjonister, lastebilsjåfører. De ba om det nødvendige: en sprøyte, noen sting, en verdig avskjed når tiden var inne. Vi visste når det var tid, og vi holdt dem når de dro.
Jeg husker min første avliving – en schæfer ved navn Rex, påkjørt av en skurtresker. Eieren, en hardbarket krigsveteran, brøt sammen og hvisket til hunden sin: «Du gjorde det bra, gutten min.» Så ba han meg gjøre det raskt. Den kvelden satt jeg våken til soloppgang og forsto at jobben ikke bare handlet om dyr – den handlet om menneskers kjærlighet til dem.
Nå er det 2025. Håret mitt er hvitt, hendene skjelver, og klinikken har blitt moderne og skinnende. Det finnes markedsføringsfolk som vil ha TikTok-klipp av pasientene, og klienter som ber om «second opinion» fra influensere. Det er en annen verden.
Noen ganger vurderer jeg å pensjonere meg, men så kommer et barn med kattunger fra bestefars låve, eller en takknemlig eier kommer med kake etter at jeg har reddet hunden deres. Noen ganger ringer noen bare for å takke for at jeg satt stille sammen med dem da dyret deres døde.
Det er derfor jeg fortsetter.
For tross apper, algoritmer og juridiske skjemaer, finnes én ting som står fast: Mennesker elsker dyrene sine som familie. Og den kjærligheten viser seg i små gester – en skjelvende hånd mot pels, et hvisket farvel, en mann som bryter sammen i undersøkelsesrommet mitt.
Gjennom årene har jeg sett tusenvis av liv – noen reddet, andre ikke – men alle betydde noe. I en låst skuff på kontoret mitt ligger minnene: bilder, halsbånd, poteavtrykk, barns tegninger. Av og til tar jeg dem frem når klinikken er stille, og husker hvordan det var før skjermene og kredittsjekkene.
Det viktigste jeg har lært? Du kan ikke redde dem alle. Men du må prøve. Og når det er tid for å si farvel, blir du. Du ser dem i øynene og holder dem til deres siste pust forlater rommet. Det lærer man ikke på veterinærskolen – det er det som gjør deg menneskelig. Og jeg ville aldri byttet det bort mot noe i verden ❤️
