Trine Bøhnsdalen - Hest Menneske Relasjon

25/08/2025

22/08/2025

Jeg følger mange ulike hestemennesker online, som jeg synes har fine eller interessante tanker om hest-menneske-relasjon.

Det er fascinerende å lese ting som de deler og videoene som legges ut, og det er ofte veldig lærerikt.

Men noen ganger, når jeg hører hestetrenere snakke om hva de selv gjør i disse videosnuttene, blir jeg ikke klokere – bare enda mer forvirret. Det er som om det de gjør og det de sier ikke alltid samsvarer. Eller det som forklares er tåkete og vanskelig å omsette til praksis.

I slike situasjoner har jeg funnet en genial og veldig lærerik løsning. 😅 Hvis du ikke har prøvd det, vil jeg anbefale å gi det et forsøk. Det er faktisk veldig interessant.

(Link til blogginlegget i kommentarfeltet ⬇️)

16/08/2025

På grunn av feil gruppeinnstilliinger så har folk automatisk blitt lagt til som medlemmer på gruppesiden HEST-MENNESKE-RELASJON med Trine Bøhnsdalen uten å ha bekreftet at de egentlig ønsket dette. Jeg har derfor fjernet alle som ble lagt til automatisk uten intivtasjon - men det betyr dessverre at jeg nok også har fjernet noen som faktisk ville være med videre i denne gruppa. 😅🙈

Hvis du er en av disse, eller kjenner noen som tror de nå har blitt "kastet ut": De er selvfølgelig ikke blitt kastet ut, og alle er velkomne til å melde seg inn på nytt! Målet var bare å fjerne de som hadde blitt lagt til som medlemmer mot sin vilje. Her er alle velkomne som medlemmer!

Jeg håper på en høst med mange spennende refleksjoner om hest-menneske-relasjon her inne! 🤩

06/08/2025

En liten tekst jeg skrev på denne dagen for fem år siden, men som fortsatt er aktuell. Akkurat dette er noe av det mest fascinerende med samspillet med hester, synes jeg. Det at teknikker og treningsmetoder, eller kunnskap om læring, trening og atferd, i seg selv ikke er nok.

Vi må også jobbe med oss selv. Bli kjent med oss selv og hva som skjer i oss til enhver tid vi er sammen med hesten. Hvordan vår kropp reagerer når vi blir aktiverte, eller hva vi gjør og hvordan vi gjør det når for eksempel sterke følelser blusser opp. For med et så følsomt og nærværende dyr som hesten, påvirker nok dette langt mer enn vi tror.

Dersom vi ikke registrerer det som foregår i oss selv, mister vi også evnen til å forstå mye av responsen fra hesten, tror jeg – som sannsynligvis har sanset alt som foregår i oss for lenge, lenge siden. 😅💛

Det begynner med innsiden

Egentlig så er det ganske enkelt å trene hest. Hvis du har god timing, forståelse og kunnskap kan du hjelpe hesten med å forstå de utroligste ting og gjøre mange fantastiske øvelser. Det er magisk å se på dyktige hestefolk jobbe med hester.

Det som derimot er langt vanskeligere, er vår egen reise med hest. Forståelsen av oss selv i relasjon med hesten. Hvordan hva vi gjør, hvem vi er og hvordan vi har det påvirker hesten vi omgås, hele tiden. Dette er et langt vanskeligere tema. Vanskelig å formidle. Vanskelig å forstå. Vanskelig å endre.

Men dette er kjernen i så mye av vår kommunikasjon med hesten. Eller miskommunikasjon.

Du kan kjøpe et flott antrekk, fikse håret, ha perfekt makeup. Gå med en selvsikker holdning. Prate med ro og trygghet. Se folk i øynene. Verden vil la seg overbevise. Folk vil se på deg som det trygge, stødige og erfarne mennesket du ønsker å fremstå som. Det er motiverende. Du kan være den du håper å en gang bli.

Men i møte med hesten blir du avkledd. Den ser ikke noe av dette.

Den ser ikke klærne dine. Håret. De dyre hudpleiebehandlingene. Den hører stemmen din og ser kroppsspråket ditt, men den ignorerer dette hvis det du kjenner på innsiden er noe helt annet. Det er derfor det blir tullete å late som du ikke er redd hvis du faktisk er redd. I hvert fall hvis du forsøker å overbevise hesten. Den ser rett gjennom dette. Fake it til you make it er ikke et råd ment for hesten. Det er et råd ment for deg.

Hesten ser deg. Bare deg. Alt du er. Alt du kjenner på, Alt du føler. Alt du ikke vil snakke om. Alt du ønsker å ignorere, eller glemme. Den ser deg. Hele deg. Alt ved deg. Uansett hva du forsøker å gi uttrykk for på utsiden.

Den ser deg fra innsiden.

Den ser alle svakhetene dine. Og alle styrkene. Den ser hele deg. Alt du er som et levende individ. Den kjenner det du kjenner på. Den føler alt du ikke greier å sette ord på. Når du er sammen med hesten er du avkledd. Du viser fram alle sidene ved deg selv, enten du ønsker å vedkjenne deg at det stemmer eller ikke.

Men hesten dømmer ikke.

Den liker deg verken mer eller mindre selv om den ser alle sider ved deg. Den lager seg ikke opp meninger om deg og hva den ser i deg. Den stiller seg ikke til doms over dine handlinger, eller tanker og følelser om fortiden, fremtiden eller nåtiden.

Hesten dømmer deg ikke.

Hestens natur er å føle, kjenne og være nærværende i øyeblikkene. Den har ingen agenda. Den er ikke ute etter å like deg, mislike deg, bli sjef over deg, misforstå deg, gjøre livet ditt vanskelig, gjøre treningen utfordrende, gjøre deg til latter, eller få deg til å føle deg dårlig, kjip, eller bra. Hesten bare - er. Et levende, følende og tenkende vesen, med en evne til å kjenne, føle og oppfatte alt ved deg.

Du kan velge å ignorere denne kunnskapen. For det er tross alt enklere å fokusere på å trene hesten. Få den til å gjøre det du vil den skal gjøre.

Men når du en dag står der i en situasjon hvor hesten ikke hører på deg, gjør motsatt av det du ønsker, tør ikke, gidder ikke, klarer ikke, kan ikke, forstår ikke. Og du står der, væpnet med signaler, teknikker, forsterkere, holdning og alt det du tenker skal til og som du har lært av dyktige trenere, men fortsatt får du ikke hesten til å gjøre det du ønsker.

Da håper jeg du vil stoppe opp og kjenne på hva som skjer i deg. Huske på at hesten, i den situasjonen, er et resultat av hva den kjenner fra deg, på innsiden. Alt du kjenner på. Alt du føler. Alt du er i det øyeblikket.

For hvis det du ønsker å formidle på utsiden ikke samsvarer med hva hesten ser på innsiden, spiller det liten rolle hva du gjør. Da er det her miskommunikasjonen først og fremst er. Og da er det kanskje også her du må begynne.

I møte med hesten er vi alle avkledd.

Og det er en av de sterkeste, flotteste, råeste, mest brutale, vanskeligste, tøffeste og vakreste lærdommene hesten kan gi oss.

Hesten ser deg fra innsiden.

Så start der 💜

30/05/2025

Nå er det virkelig på tide at dette seiglivete narrativet om at «går du av hesten, så har du tapt» får dø. 🪦

Nei, du taper ingen verdens ting ved å gå av en hest som du rir på. Nei, det er absolutt ingen feig ting å gjøre. Nei, du er absolutt ingen dårligere "leder" om du leier i stedet for å ri.

Hvis du føler deg utrygg, eller hesten føler seg utrygg, og du vet at du og hesten håndterer det bedre hvis du er på bakken – så gå av. Det finnes absolutt ingenting feigt med dette, uansett hvor godt denne ideen har fått feste seg i enkelte miljøer.

En av grunnene til at dette ikke er feigt i det hele tatt, er fordi det faktisk kan gjøre at situasjonen oppleves mye tryggere for hesten. Årsaken er egentlig ganske logisk:

Det finnes absolutt ingenting feigt med å gå av ryggen til en hest, uansett hvor godt denne ideen har festet seg i enkelte miljøer. En av grunnene til at det ikke er feigt i det hele tatt, er fordi det faktisk kan gjøre en situasjon mye, mye tryggere for hesten. Årsaken er egentlig veldig logis...

02/05/2025

Hvorfor tar vi ikke hestens kommunikasjon på alvor?

Når hesten vegrer seg for å gå på hengeren, er det noe den kommuniserer. Likevel fokuserer vi veldig ofte på å løse dette «problemet» med å få den på hengeren. Det kan hende vi får hjelp av noen som er flinke med å få hester inn på henger, og i løpet av 45 minutter er problemet "løst."

Men er problemet egentlig løst – for hesten?

Medgjørlighet er noe som altfor lett mistolkes som trygghet, men det kan også være en mestringsmekanisme som hesten benytter i en vanskelig situasjon den forstår at den ikke kommer seg ut av på annet vis.

Det er noe veldig rart med dette veldige fokuset på å få hester som ikke vil på henger, inn på henger.

Det er noe enda rarere med å skulle løse dette på en 45 minutters hengerlastingsøkt.

Hvis fokuset kun blir på å få hesten inn på hengeren, og ikke på hvorfor den ikke vil på hengeren, så hjelper vi jo ikke hesten nødvendigvis med det den faktisk trenger hjelp med?

Hvorfor kartlegger vi ikke årsakene til at hesten ikke vil inn på denne hengeren mye mer metodisk, og hvorfor forsøker vi ikke å legge opp en mer langsiktig plan for å hjelpe hesten med det som faktisk er årsaken til at den ikke vil inn på henger? Enten dette er manglende trygghet, tidligere dårlige assosiasjoner med lasting eller kjøring, fysiske utfordringer eller andre årsaker?

Det er et mye større prosjekt å hjelpe en hest med å føle seg tryggere på henger, lasting og transportering enn det er å få hjelp med å få en hest inn på henger. Det vil ta lenger tid, og det skal ta lenger tid – i hvert fall hvis vi vil endre følelsen knyttet til hengeren også, og ikke bare atferden.

I dagens blogginnlegg kommer et lite hjertesukk fra meg, men også noen konkrete tanker vi alle kan gjøre fremover, for å gjøre henger til en litt bedre opplevelse for hestene våre. 💛

Om trygghet, læring – og hvorfor vi må slutte å gjøre utsiden av hestehengeren verre enn innsiden.

25/04/2025

"Så rart, sånn gjør han ikke med meg!" Har du noen gang hørt denne kommentaren før? Eller kanskje sagt det selv?

Er dette alltid et tegn på at noen er "flinkere" med hesten, eller kan det noen ganger hende det er tegn på det helt motsatte?

Og hvorfor er vi noen ganger så utrolig dårlige på å samarbeide rundt felles signaler, forsterkningssystem og rutiner når vi er et team rundt samme hest?!

"Så rart, sånn gjør han ikke med meg!" Har du hørt den før? Det som fremstår som en uskyldig bemerkning kan faktisk avsløre mye om vårt forhold til hestene våre, og hva de lærer av våre handlinger.

10/04/2025

I forigårs hadde jeg et foredrag om stress hos hest, og dette fantastiske innlegget summerer, på en glimrende måte, litt av det jeg forsøkte å formidle, litt innimellom verktøyene for nedregulering da. 😅

Hester har så mye kraft, så mye energi og de viser så mye følelser og reaksjoner – og jeg tror ikke det handler om å skru av dette fordi vi synes det er vanskelig å takle – men om å bli kjent med det og ikke la oss bli skremt av det. 💛 Energi og følelser er en så naturlig del av hesten som art. Anbefalt lesning!

FEARING THE EMOTIONS OF THE HORSE
(Or: “He’s Just So Sensitive”—Says the Human Who Can’t Cope With Emotions, Theirs or His)

Look at this horse.
Go on.
Soak it in.

Majestic.
Explosive.
A four-legged emotional TED Talk 🎤🐎

Head high.
Eyes wide.
Nostrils flaring like twin cannons of “I’M NOT OKAY.” 🔥

It’s beautiful, isn’t it?
At least… until you're holding the lead rope.
Then it’s suddenly less “freedom of expression” and more
“I didn’t sign up to die in trackpants near the float.” 😬

You see, humans say they love horses.
And we do.
We love the idea of horses.
The curated, emotionally-muted, Instagram-filtered kind.
The kind with a heart-shaped star and a head tilt that whispers,
"I’m here to heal you, Karen." ✨

But real horses have the audacity to feel things.
In real time.
Loudly.
And physically.

And that’s when we panic.

Because it turns out most of us don’t fear horses—
We fear our horse having emotions near us 😱

Which is awkward.
Because horses are horses, not yoga instructors.
They don’t sit in stillness and “breathe through their concerns.”
They bolt.
They snort.
They express.
They react with their whole body, which feels less poetic when you’re standing next to a ballistic missile on hooves 💣

And we then label them “sensitive.”
As if it’s a personality flaw.
As if the goal is to transform a thousand pounds of flight animal
into a scented candle 🕯️

Now here’s where it gets delightfully ironic:

We call ourselves empathetic.
“Oh, I’m just so in tune with my horse’s feelings,”
we say, right before we try to crush those feelings
under a giant weighted blanket of avoidance 🛑

We say we don’t want to “trigger” the horse.
Which really means we don’t want to deal with the horse being triggered.
Because when they feel big feelings, we feel big feelings,
and suddenly we’re both spiralling like a bad date at a vegan cooking class—after admitting you love steak 🥩

So we try to switch off the horse.
With gadgets.
With groundwork.
With supplements.
With a small army of professionals who say things like,
“He needs to feel seen to be connected,”
or
“He’s remembering trauma from when he was a foal and it rained once.” ☔

We spend years diagnosing the horse
like an undergrad psych student at a family reunion 🧠

We treat their fear like a bug in the system—
Instead of what it is:
the system working as designed.

And when they do get emotional—
When they tell us clearly and honestly that they’re confused, or scared, or uncertain—
we get annoyed.

“Stop it.”
“Settle down.”
“Don’t be silly.”
The equine equivalent of telling your sobbing friend to “calm down” while handing them a chamomile tea and walking away slowly 🫖

But here's the twist in the comedy:
It’s the fear in us—of their emotions—that creates most of the chaos.
Our flinching, our overcorrection,
our nervous energy humming like a power line in a thunderstorm ⚡
that turns a horse’s flicker of doubt into a full-blown existential meltdown.

There’s a saying—
Fear is the mother of the event,
and humans? We’re excellent midwives 👶💥

So, what actually fixes this?

Not detachment.
Not sedation.
Not pretending your horse is a misunderstood therapist with hooves and childhood trauma 🛋️🐴

What fixes this is competence.
Skill.
The quiet confidence that comes from knowing what to do when your horse feels something.

You stop fearing their emotions when you know you can help them through it.

Because fear loses its teeth when you know what you’re doing.
When you can hold space and lead the way.
When you’ve got the tools to say,
“Hey buddy, I see you—and I’ve got you.” 🧰

That’s when you stop white-knuckling the halter clip like it’s a hand gr***de.
That’s when their snort becomes information, not a trigger for a hypertensive crisis.
And that’s when both of you can start breathing again.

To work with horses is not to remove emotion,
but to recognise it.
Respond to it.
And respect it 🙏

You don’t need to turn your horse into the Dalai Lama with a forelock.
You just need to stop acting like their emotions are a breach of contract.

Because when your horse reacts, they’re not being difficult.
They’re not being disrespectful.
They’re not trying to ruin your day or your carefully choreographed liberty session 🎬

They’re giving you feedback.
And if you actually want to be empathetic—
Real, adult empathy,
not “I bought a rose quartz necklace from a saddle shop” empathy 💎
then you’ve got to let them feel.

Otherwise, you don’t have a relationship.
You have a hostage situation.

So, next time your horse gets a little “emotional”...
Take a breath.
Loosen the reins.
And stop trying to spiritually euthanise them into calmness.

Because that’s not a horse.
That’s a malfunctioning lawn ornament 🌱

And you, my friend, didn’t get into this for lawn ornaments.

You got into this for truth.
And movement.
And connection 🐎❤️

And horses, with all their feelings, give you all of it.
No charge.
No filter.
No apologies.

And if you can stop fearing that—
If you can build the skills to support it—
That’s when the real magic starts.
Not the fairy kind.
The earned kind.
The grounded, gritty, glorious kind ✨

IMAGE📸: Incredible photography by Lynn Jenkin

➡️If this resonated, challenged, or mildly offended you—in a useful way—please share it properly by hitting the share button. Don’t be a content kleptomaniac and copy & paste it to pass it off as your own...that is super uncool😎

25/03/2025

En hest husker

Hun sto alene i den fjerne enden av paddocken—
stille, frosset, et annet sted.
Det samme stedet hun vendte tilbake til hver dag.
For de fleste så det ut som en enkel vane.
Men for meg… var det et avtrykk risset inn i nervesystemet.

For du skjønner, en hest husker ikke slik vi gjør.
Det finnes ingen ord. Ingen tidslinje. Ingen fortelling.
Bare sansing. følelse. mønster.
Og når et øyeblikk flommer over av kortisol, frykt og usikkerhet,
blir minnet risset dypt inn av amygdala.
Særlig etter å ha blitt “lært en lekse” mer enn én gang.

Hun sto ikke bare der—
hun hadde koblet ut, blitt nummen…
levde ikke i nåtiden,
men satt fast i fortiden.

Men det finnes håp.
Med tålmodighet, mykhet og riktig tilnærming—
gjennom trygghet, forutsigbarhet og tid—
kan minnet formes på nytt.
Ikke slettes. Antakelig aldri helt glemmes.
Men mykes opp, omtolkes og omkobles.

Det er den stille kraften i å jobbe med hjernen og nervesystemet.
Ikke gjennom kommando, men gjennom kontakt.
Ikke med makt, men med forståelse.
Og noen ganger begynner det…
med å bare stå stille.

❤️

(Av Dr. Stephen Peters, fritt oversatt, link til originalinnlegget i kommentar)

05/03/2025

Noen ganger hender det at de jeg er hos for undervisning har en bedre halvdel de de ønsker å få interessert i hest, og så får vedkommende mulighet til å få instruksjon deler av timen. Det er ofte veldig enkle ting vi ser på da, og jeg gjør vurderinger underveis så vi tilpasser til et nivå som passer og som hesten aksepterer.

Ofte er slike bedre halvdeler såkalte «ikke–hestekjærester.» De har ingen, eller veldig lite, erfaring med hester. Rent umiddelbart kan det se ut som de gjør mange feil i håndtering og samhandling med hesten, noe de ofte gjør også. 😅 Selvfølgelig ser jeg an hvordan hesten responderer på dette underveis og endrer noe hvis det ser ut som hesten synes det er vanskelig å forholde seg til, men ellers sier jeg ikke noe om alle disse tingene de kløner med, eller timingen som ikke er så veldig god ennå.

Det jeg i stedet sier noe om, og leter etter, er noe de gjør som er bra. Selv om det bare skulle være en ørliten ting. Og så forteller jeg dem dette, i detalj. Akkurat hva jeg synes de gjør bra og hvorfor jeg synes de gjorde det så bra.

Noen ganger hender det at hesteeieren står på siden, trippende på tærne og nærmest bobler over av undertrykte følelser og behov. Noen ganger klarer de ikke å holde det inni seg, heller, og «bidrar» i timen med det de tenker er hjelpsomme kommentarer underveis til sin bedre halvdel, ikke–hestekjæresten som de håper skal bli mer interessert i hest. Direkte kommentarer om hva de gjør feil og må gjøre annerledes. De kjenner jo hesten sin best, så de vet selvfølgelig hva hesten kan og ikke. Følelsen av å stå der og se på at signaler ikke gis på riktig måte må selvfølgelig være frustrerende. Noen ganger lurer jeg på om det beste hadde vært om de gikk og tok seg en kaffi (i aller beste mening 😅).

En gang var det en hesteeier som spurte meg i etterkant av timen om hvorfor jeg ikke hadde sagt i fra til ikke–hestekjæresten hennes om alle tingene han gjorde feil underveis. Hvorfor hadde jeg ikke korrigert ham på disse tingene i det hele tatt? Så jeg dem kanskje ikke?

Da husker jeg at jeg kastet et blikk bort på hennes kjæreste, han som sto der sammen med hesten og strålte, litt rettere i ryggen enn da han begynte timen, som om han hadde fått en liten boost i læringen, en følelse av mestring og at han kanskje kunne klare å få til dette hestegreiene. Han kom bort med hesten og fortalte oss ivrig om planene sine for hva han skulle jobbe med videre.

Det var da jeg innså at jeg egentlig jobbet med disse ikke–hestekjærestene på akkurat samme måte som jeg jobber med hester. Med hester er alltid fokuset mitt på å finne hva hestene gjør som er bra, som det er fint at de gjør mer av, og så forsterker jeg dette på alle de måter jeg kan i situasjonen vi er i. Og de tingene hesten gjør «feil», eller problematferdene som eiere ofte lister opp, de får bare bli der. Jeg lagrer det som informasjon, det er viktig å observere hva som foregår, men det er ikke det jeg fokuserer på i det hele tatt. Det er egentlig ikke så viktig, heller, i mine øyne. Disse atferdene man så gjerne vil si «nei» til, enten det er hest eller folk, vil endre seg i takt med at andre atferder forsterkes, eller at man finner ut hva i miljøet som som har forårsaket eller som opprettholder dem.

Jeg husker så godt dette møtet med denne ikke–hestekjæresten, fordi jeg tenker på hvor skjør denne første, gryende interessen for hest er. Det er så lett at den forsvinner, hvis den overdøves av velmente råd om alt som gjøres feil og må rettes på. Det er en tid for å adressere noe av det etterhvert, så klart. Men det kan gjøres på mange fine måter, når tiden er inne.

Å lære er en følsom prosess for hesten også. Derfor tenker jeg at ethvert gryende forsøk på å tilby en atferd i retning det vi ønsker oss, uansett hvor lite, det må løftes fram og forsterkes. På en sånn måte at hesten tør å prøve mer i samme retning, at den kjenner på mestring og gode følelser i kroppen. Det er ingen av oss som får slike følelser av å få poengtert alt vi gjør feil eller ikke får til eller ikke burde ha gjort. Det er heller ikke noen som helst informasjon i sånne tilbakemeldinger om hva man faktisk skal gjøre i stedet. Dette tror jeg vi altfor lett glemmer når vi trener hester.

Så det å skifte fokus over på det vi vil se mer av, det vi ønsker, det vi synes er bra, eller det som er et bittelite steg i retning noe som en dag vil bli bra, det er virkelig en gamechanger, tror jeg. På alle mulige plan. Ikke minst for den som skal lære – enten det er hesten eller en ikke–hestekjæreste.

❤️

14/02/2025

HVORDAN MØTER DU HESTEN?

For noen uker siden møtte jeg en hundetreningsgruppe i skogen mens jeg var ute på ridetur med hestene mine. Det var hunder og langliner over alt, og en fin anledning for å la hestene få en pust i bakken og ta inn alle inntrykkene.

En av kursinstruktørene kom bort og slo av en prat. Hun spurte om hvordan man hilser på en hest.

Det var et nydelig spørsmål, som kom fra en som ikke hadde så mye erfaring med hest, men som hadde mye erfaring med hund. Jeg fortalte at det var bare å gå litt nærmere og strekke ut hånden, og så ville hesten ta kontakt hvis den ville.

«Jeg liker at det er på dyrets premisser», svarte hun.

Så nærmet hun seg mykt retning Tres, som jeg satt på. Da han ble oppmerksom på henne stoppet hun opp, fortsatt på god avstand. Hun strakte frem hånden. Blikket hennes og kroppen var vendt bittelitt vekk fra ham. Det var kanskje et naturlig kroppsspråk etter mange hundemøter, men det var ikke så ofte jeg så noen hilse sånn på en hest.

Men det skulle det kanskje ha vært?

Tres strakte hodet mot hånda til damen og luktet nysgjerrig med et mykt og oppmerksomt blikk. Da han var ferdig med å lukte vendte han oppmerksomheten over på noe annet. Damen slapp hånden ned igjen og tok et lite skritt tilbake, mens vi fortsate praten.

Jeg fortalte ikke damen at Tres normalt ikke er noe fan av å hilse på fremmede mennesker. At han lett kan vise motstridende signaler når de søker kontakt. Han virker vár for menneskers direkte energi rettet mot han, så når vi møter folk på tur som spør om å få klappe han, sier jeg som regel nei. Det er jo mitt ansvar som hans eier å ikke sette han i en posisjon hvor han føler seg utrygg, eller de som forsøker å hilse på han, føler seg utrygge.

Men jeg gjorde ikke det med denne damen. Jeg sanset et menneske med stor bevissthet rundt sitt eget kroppsspråk. Og det var ingenting Tres kjente på som utrygt når denne damen initierte kontakt med ham, på hans premisser.

Selv om hun ikke kunne noe om hest så kunne hun mye om en annen dyreart. Hun var bevisst hva kroppen hennes kommuniserte, og brukte hele seg og kroppsspråket sitt som initiativ til kontakt. Hun formidlet til Tres gjennom dempende signaler at hun ikke var noen trussel og hadde gode hensikter med sin interaksjon. Hun forsynte seg ikke av hesten, slik altfor mange av oss hestefolk kan ha en tendens til å gjøre når vi skal hilse på en hest.

Vi går ofte ubevisst rett mot hestens hode og søker å ta på den, gjerne i ansiktet. Selv om hestens øyne ser en annen vei, eller den blir veldig opptatt av noe annet eller den vender hele hodet vekk, så er det ofte at disse små signalene fra hestene blir oversett. Mange registrerer ikke at dette betyr noe som helst. Så går de rett bort til hestens ansikt og klapper på den, enten med fokuset intenst rettet på hesten, eller ofte i full samtale med et annet menneske.

Jeg skulle ønske vi ble flinkere til to ting i disse første møtene mellom hest og menneske: Det ene, hvis det er vi som skal møte en ny hest, er å spørre inn først. Om hesten synes det er greit, rett og slett. Om den vil hilse, på den måten vi ønsker. Være tilstede, åpen og dempende i vår fremtoning. Det andre jeg skulle ønske vi ble flinkere til er å være våre hesters advokater når for eksempel fremmede kommer for å klappe eller hilse, og at vi ser an situasjonen og hesten vår og setter en grense – hvis hesten behøver det. At vi verbalt formidler til disse menneskene det hesten ønsker å formidle med sine veldig små (eller noen ganger veldig store) signaler.

«Nei, dessverre, han er ikke så glad i å bli berørt i ansiktet».

«Beklager, men det er veldig fint hvis du kan holde litt avstand.»

Eller kanskje kort prosess: «Nei, han kan bite.» 👀

Eller hva med hundeklassikeren: «Ikke kom nærmere, denne hesten har lus!!» 😂

Det å være hestens advokat i sånne møter er kanskje et særlig viktig ansvar for oss som har hester som tydelig viser at de ikke alltid er komfortable med en slik type direkte kontakt fra mennesker de ikke kjenner. Men egentlig er det et ansvar vi bør ta alle sammen, også hvis man har en hest man er overbevist om at elsker å møte nye folk eller bli berørt overalt. Vi har et ansvar for å se til at de blir møtt på en respektfull måte, og at de fremmede menneskene som ønsker å invitere seg selv inn i hestens mest personlige «rom» – rundt dens eget hode, gjør dette på en forsiktig, spørrende måte. En litt sånn «er dette greit for deg?»–måte. Ofte er det vi, hesteeierne, som må være observante og se hestens små signaler og kanskje verbalt formidle hva disse betyr, til en nysgjerrig tilskuer som bare vil kjenne på hvor myk hesten er på mulen og som ikke har forutsetninger til å lese dyret på samme måte som oss.

Tres er ikke så glad i at mennesker han ikke kjenner nærmer seg med all sin fokus rettet mot han. Dermed er det mitt ansvar å verbalisere dette for han når vi møter mennesker som ønsker å klappe på han. Jeg hjelper han med å lage denne grensen han trenger for å føle seg trygg, slik at han selv skal slippe å måtte si dette med kroppsspråket sitt.

Men under møtet med hundeinstruktøren i skogen så gjorde jeg ikke det. Jeg lot en fremmed dame få ta initiativ til å hilse på han. En som ikke kunne så mye om hest, heller, men som var bevisst sitt eget kroppsspråk, som selv benyttet dempende signaler og som bare tok initiativ til kontakt, og lot resten være opp til Tres.

Og da fantes det ingen utrygghet i Tres over å hilse på et ukjent menneske. Det var et fint møte å bevitne. En viktig lærdom i dette med å se og å bli sett.

Hvordan vi møter hester vi ikke kjenner, og hvordan vi tilrettelegger for at vår hest skal føle seg trygg i møte med mennesker den ikke kjenner, tror jeg er sterkt undervurdert og et kraftfullt og viktig verktøy for å styrke relasjonen – enten det er med en hest man har kjent hele livet, eller det er det aller første møtet.

❤️

30/12/2024

Det er to dager til nyttårsaften. Hestene er rolige og har fått kveldsmat. De bor ute, men vi er forberedt for nyttårsaften og har planene klare så de kan innlosjeres et annet sted. Men det hjelper ikke når noen to dager før bestemmer seg for å fyre opp en rad med raketter.

Det er ikke så mange raketter som skytes opp, lyden er jo ikke så høy og det virker sikkert så lite for den som står og tenner på – de ville sikkert bare se dem sprake litt på nattehimmelen nå, et par dager før nyttårsaften. Det har vel ingenting å si? Et par små raketter, bare.

Det er bare det at i skogen rett ovenfor så bor det noen hester som har hatt panoramautsikt til det hele.

Og det er akkurat disse rakettene, de som kommer sånn plutselig og helt uten forvarsel, som ofte er de største utfordringene for både hester og andre dyr. Masse pang og så blir det helt stille igjen. Hva var det? Når kommer neste? Det er disse rakettene vi dyreeiere ikke klarer å forberede oss på. Det er disse som ofte skaper ulykker.

Rakettene i kveld varte bare i et halvt minutt, maks. Nå er det stille igjen, og vil sikkert være stille resten av kvelden også. Det eneste hestene har å gå etter for å forstå hva de hørte, er tidligere assosiasjoner. Det vil si tidligere nyttårsaftener, og redselen som dessverre er blitt koblet sammen med denne rakettlyden.

Lenge vil de stå nå gjennom natta, på vakt, vente på neste smell, neste lys i det fjerne, selv om det kanskje ikke kommer før i morgen kveld, eller neste. Den ene hesten vil skjelve, stå på samme sted og stirre utover. Vente med og spise og sove til hun føler seg helt trygg igjen. Det er vondt å se henne sånn. Men hvert år håper jeg det blir mindre av dem – disse rakettene som skytes opp i dagene før og etter selve nyttårsaften.

Kjære alle som må feire det nye året med nyttårsaketter:

Hvis dere holder oppskytingen til perioden mellom 18.00 og 02.00 på nyttårsaften (og helst så tett opp til midnatt som mulig), så gir dere oss med dyr muligheten til å forberede oss som best vi kan på denne kvelden, så dyra har det tryggest mulig. For alle som skyter opp raketter på alle andre ymse tidspunkt – vit at det ofte er disse uforutsigbare oppskytingene som er de vanskeligste, selv om det bare er en liten rakett eller to. ✨