07/11/2025
TA DEG EN BOLLE
Det er en utfordrende tid å være hesteeier i dag, synes jeg. Informasjon om hest og trening, om atferd og signaler har aldri før vært mer tilgjengelig. Vi kan se gratis videoer av alle slags treningsformer, alle typer teorier og alle mulige forklaringer på hva som skjer og hvorfor man skal gjøre sånn eller slik. Kurser her og der, webinarer, medlemskap, og alle så sabla gode på den markedsføringen!
Mange har virkelig skjønt dette med å finne ut hvilket problem de fleste av oss har, og så spisser de annonsene med løsningen. Og det er selvsagt løftet om en helt spesiell øvelse som du effektivt kan lære gjennom tre enkle steg – bare bli medlem eller meld deg på kurset – og gjør det nå, mens rabatten varer!
Vi blir pepret fulle av kunnskap om signaler og atferd, om hva som er bra, men kanskje aller mest hva som ikke er bra. Vi får høre at små signaler betyr sånn eller slik og står med laserblikk for å sjekke om hesten blunker normalt eller kanskje har litt mer «hvaløye» enn før. Og der gjespet hesten! Det er i hvert fall positivt! Eller... Er det kanskje ikke det lenger?!
Vi får tåkete forklaringer om nervesystem og alle disse tingene som foregår inni hesten, som skal forklare læring og stress og alt vi ikke visste at vi trengte å vite. Men vi ser dem jo ikke, disse indre prosessene, så vi må bare anta at det er slik treneren sier at det er –
– Eller er det kanskje sånn den andre treneren sier at det er?!
Så ser vi på videoer av folk som trener hester og forteller om viktigheten av hva de gjør og hvorfor hesten skal gjøre som de sier. Men skrur vi av lyden ser vi egentlig bare stress-signaler og ubehag som påføres et dyr, til et nivå som er litt ukomfortabelt å se på, og vi stopper kanskje videoen halvveis med klump i magen.
Men hva vet vel magefølelsen vår, så vi skrur på lyden igjen og hører videre på tåkepraten som er så troverdig. Og den sier ingen ting om verken stress eller ubehag. I stedet er det en sabla god og valid forklaring på hvor viktig, riktig og avgjørende det som gjøres mot dyret i videoen er. Det høres jo ikke ut som noen forklaringsfiksjon i det hele tatt, så vi endrer kanskje oppfatning, vi også.
Og stress da – er ikke stress bare bra egentlig?! Den hemmelige ingrediensen som fremmer god læring? Men hva med den fagartikkelen du leste om at stress hemmer god læring?
Det beste er nok å holde seg til én sti. Bli på den litt. Men når ingen andre i miljøet vårt er på vei i samme retning, blir det jo nokså ensomt på denne stien, da. Hvem skal vi prate med? Dele gleder og sorger med? Diskutere med og kose oss på tur sammen med? Så da konformerer vi kanskje, blir en del av gjengen likevel. Den gjengen vi sa vi aldri skulle bli del av. Og klumpen i magen bare vokser og vokser.
Men det fysiske da, det er i hvert fall lett å finne ut av. Sår kan ses, kan de ikke? Men hva med alle disse bukkesprangene da? Kan det være smerte? Nei, det er glede og overskuddsenergi, får vi høre. Men snur du deg rundt får du kanskje høre at det aldri er glede eller overskuddsenergi, bare smerte.
Kanskje alt kan være smerte da?
Når hesten min ikke vil til venstre ut av gården, dit veien leder opp i skogen på tur, en vei som er bratt og lang, og han heller vil gå ut av gården til høyre, der det er nedoverbakke og en annen stall like ved. Er det smerte?! Ja, det tror jeg.
Eller – kan det kanskje være relasjon?! Dette ordet som må regnes å være selve gullstandarden i dagens hestehold. En god relasjon. Hvordan får du det? Jo, bruk kredittkortet og dra på kurs. Få hjelp av stalleier og et longetau og stapp den hesten på hengeren. Lær deg de tre øvelsene som sikrer denne gode relasjonen. Verre er det faktisk ikke.
Hadde jeg bare hatt god nok relasjon så hadde nok hesten gått frivillig både til høyre og til venstre ut av gården, bare fordi han ville være sammen med meg. Han hadde samtykket til det jeg ba han om, i stedet for å samtykke til alt han selv har lyst til i øyeblikket. Så det mangler noe der. Jeg lurer på om gulrot er del av løsningen. Han er glad i gulrøtter. Jeg kan strø de oppover veien, kanskje? Lage en sti helt opp i skogen. Da tipper jeg han vil samtykke. Jeg må jo ikke ri der hver dag. Det kan fort bli litt dyrt med så mye gulrøtter.
Press er i hvert fall utelukket, såpass har vi skjønt. Vil ikke hesten til venstre, så går vi til høyre. Selv om turene blir kortere, kroppen tjukkere og hesten surere.
Så vi tester litt da, noen av de mange ideene vi har fått fra kveldstittingen på Youtube og de mange treningsvideoene der. Den ene dagen er det «ignorerings-prosjektet,» hvor vi skal jorde oss og være upåvirket av hesten. Den andre dagen er det «hva vil du gjøre»-prosjektet, hvor vi lar hesten bestemme og blir med den på tur. Den tredje dagen er det «avspenning-prosjektet» hvor vi bare skal flytte litt på hestekroppen på en helt spesiell måte, men tåkapraten i videoen var litt vanskelig å forstå, og vi så kanskje smattinga og piskebruken, men den velger vi å ikke kopiere. Men da får vi heller ingen resultater.
Og så blir vi frustrerte og gjør det likevel, og så skvetter hesten til og bæsjer litt og vi skjønner at det ikke bare er et lite stress-signaler vi nå bevitner, men et DIGERT. Følelsen av å feile er dermed komplett.
Og da er det bare å gå tilbake til dette med å puste og føle litt. Pusten fikser det meste. Trening er tross alt overvurdert, for det er jo pusten som faktisk regulerer. Så da står vi der kanskje en stund og puster både inn og ut, men så ser hesten noe skummelt i skogkanten og blir enda mer stresset, selv om vi puster og puster. Og så drar den kanskje avgårde bortover jordet med leietauet på slep og vi står igjen med en tåre i øyekroken over hvor ufattelig dårlig stilt det er med denne relasjonen, og undrer oss over hvorfor det ikke funket med denne pustepåkoblinga som det sto om i boka at garantert ville skape en «connection» med hesten.
Når vi omsider får tak i hesten igjen er kanskje pulsen vår skyhøy og redselen til stede, og da er jo slaget i hvert fall tapt, for å håndtere en hest hvis man selv er redd er jo Dødsdommen. Dette kan vi bare ikke gjøre, for hesten føler jo tross alt hver minste lille kroppsfunksjon i oss, og nå vil jo den garantert også bli livredd. For såpass har vi fått med oss, at hesten speiler oss alltid. Dens egne behov er langt fra så viktig som det å speile oss og våre traumer.
Men hjem må vi jo, så det må bare gå uansett hva vi har fått høre. Og kanskje går det også, selv med hamrende hjerte og skjelvende hender.
Og så gir vi kanskje litt opp, midt i denne dansen. Det helt umulig å lykkes. Ingen som scorer 10. Eller 4 for den saks skyld. Når vi opplever noe som kjennes fint med hesten, og tenker at dette har vi lyst til å vise fram, så får vi kjapt kjenne på at det var det ikke. Det er alltid et hvaløye du ikke la merke til når du la ut den videoen, men som noen andre la merke til for deg og vennlig påpeker, selvsagt med hestens beste i tankene.
Det blir liksom aldri perfekt, uansett hvor mye vi prøver. Det blir for mye, eller det blir for lite, det blir for hardt, eller for mykt. Det blir haugevis av følelser, og så blir det ustruktur, og uforutsigbart, og så blir det brått, og altfor mye, og så passivt og altfor lite. Og det blir helt kaotisk, og en hest som står der som et spørsmålstegn og ikke klarer å forholde seg til informasjonsoverloaden vi selv opplever – og som kanskje bare skrur seg av som et resultat. Kanskje den bare forsvinner litt mentalt og sier «ser deg senere», når du er litt mer å plass igjen.
Og det er da vi husker et eller annet om fargesonene og erkjennelsen skyller inn som en flodbølge: For nå er jo hesten garantert i lilla sone! 🟣 Da er det jo rett og slett Game-Over.
👾
Det er godt det er fredag. Jeg har litt ekstra tid i helgen. Tenker jeg skal sjekke ut noen av videoene i det nye online medlemsskapet jeg kjøpte i stad. Jeg tror det kanskje kan være en brikke der som jeg har manglet. Ny sekk med gulrøtter er også på plass. Gud så glad jeg er i den hesten. Jeg gir ikke opp helt ennå. 🧡
Men det får bli i morgen.
Akkurat nå skal jeg gå og ta meg en bolle.
