31/07/2026
Jeg skulle sånn ønske vi reflekterte mer over hvor mye det å føle seg trygg har å si for hesten, byttedyret, i alle sammenhenger.
Trygghet er nemlig ikke et gode vi skal tilføre hestens liv når, eller hvis, det passer oss. Det er et helt grunnleggende premiss som bør ligge til grunn før all type trening, all interaksjon.
Og selv om vi forstår hvor viktig dette er for hesten, så gir ikke dette oss retten til å bevisst frata eller tilføre dette i treningssammenheng i et forsøk på å endre atferd.
Jeg tenker på slik som å binde opp hester i såkalte "patience poles", la de få panikk og ikke komme seg løs for å lære dem «tålmodighet», slik jeg så det gjøres noen steder i USA.
Eller si til hesten som står innerst i stallen og skraper panisk fordi de andre hestene kommer ut først, at du får bare bli inne en halvtime ekstra, alene, så du lærer deg å «vente».
Eller formidle til hesten som står igjen helt alene på gården når du skal på ridetur, og dundrer vrinskende rundt i vill panikk med svett hals at «dette får du bare tåle».
Eller å si til hesten som er utrygg på å gå ut på tur alene, kanskje av en rekke sammensatte årsaker, at hvis du ikke vil på tur, så skal du jammen få kjenne hvor ubehagelig (les: utrygt) det kan føles her hjemme.
Å frata eller tilføre trygghet på denne måten er ikke et treningsredskap. Det behøves heller ikke som et treningsredskap, for det går helt fint å starte i en annen ende og endre slike atferder på langt mindre belastende måter for dyret. Gjøre situasjonene enklere. Dele opp øvelsene i mindre momenter først. Repetere mer i lavere grad av aktivering. Begynne i en annen ende. Planlegge treningen litt bedre, fremfor å frata dyret et så grunnleggende behov, og så tilføre det som et slags lokkemiddel.
For med all den kunnskapen som finnes tilgjengelig i dag, tenker jeg at det burde være mulig å enes rundt omtrent samme konklusjon: At å føle seg trygg ikke er et gode vi skal tilføre hestens liv, (eller noe levende vesens liv egentlig) kun når det passer for oss. Å føle seg trygg er et grunnleggende behov som bør ligge til grunn for all hest-menneske-interaksjon, især når vi ønsker å benytte hesten til å oppfylle våre egne interesser.
Trygghet er ingen «belønning». Trygghet er selve fundamentet. Trygghet kommer først. Trygghet i trening. Trygghet når ting ikke går etter planen. Trygghet å falle tilbake på. Trygghet i oss. Trygghet i forutsigbarhet, i rammer, i roller og i hverdag. Og fra der kan vi bygge videre. Utforske. Utvide. Utfordre. Og selvsagt havne i situasjoner også hvor hesten kanskje føler seg langt fra trygg noen ganger. Det er livet. Men da tenker jeg at trygghet ikke skal være gulrota der fremme, bare hesten gjør som vi vil. Trygghet skal ligge der i bånn, som noe hesten alltid kan vende tilbake til, når den trenger det.
🧡