24/10/2025
Spannungsbogen
Den selvpåførte forsinkelsen mellom at man har definert ønsket om en ting, og at man strekker seg for å ta den.
I arbeidet med å hjelpe folk og hester med å bli bedre, kommer jeg ganske ofte borti tilsynelatende umulige tilfeller. Hester som har vært igjennom hele systemet uten at noen har klart å løse alle problemene sine, eller folk som har gjort mer eller mindre samme reise.
Noen ganger har jeg hatt hell med å hjelpe til, nok til at livet til den hesten eller den personen endrer seg til det bedre. I deres egne øyne. Ofte ender det med at de da reiser videre. Den skuffelsen er min pris å bære. Men det har jeg klart å lære meg, selv om det har tatt mange år.
Ganske ofte tar det lang tid å hjelpe til. Og jeg lurer på om den tiden ofte er det eneste jeg kan gi. Verden er så innmari travel. Det er så mye effektivitet. Og så veldig sterk tendens til å hoppe av enhver vanskelig karusell for å finne en ny, heller enn å ha nok tid til å kjøre hele turen. Kanskje man kommer noe sted? En elev av meg sa en gang at her er vi flinke til å holde rommet for folk. Det er kanskje en egenskap, det? Eller kanskje det er en sum av mange deler. Uansett, tid til å hjelpe. Det er utrolig viktig. Og ikke akkurat en egenskap jeg på overflaten er god til; tålmodighet…
Men jeg er rimelig god på å trene. Og jeg har et mål med treningen, selv om det målet noen ganger virker litt ullent. Jeg må stadig inn der for å ruske opp i uklarheter. Den treningen har lært meg noen viktige ting. Jeg har ei bjelle i treningsrommet, som man har lov til å ringe i om man setter ny personlig rekord. Og ei tavle der det står oppført masse personlige rekorder fra folk som trener eller har trent her. Man skulle tro dette er veldig selvsentrert, men erfaringen min er at jo klarere man kjenner seg selv, jo mindre selvsentrert blir man. Kjenn din fiende, og kjenn deg selv, og på tusen slag skal du aldri tape… Å kjenne seg selv er minst like viktig som å kjenne sin fiende.
Noen ganger er det din egen familie som trenger hjelp. Det er enda vanskeligere. Min datter har autisme, og har som følge av det strevd i skolen. Og noen ganger hjemme. For bare noen få dager siden, turte hun å fortelle meg om at hun hadde reagert med frykt noen ganger når jeg var streng, Det er jo helt naturlig, hun reagerer med å trekke seg unna, og jeg er blind på det øyet… Så nå har hun, to år etter at hun var ferdig med skolen, endelig funnet mot til å komme nærmere igjen, og det eneste jeg har bidratt med, er tid.
Eller kanskje det ikke er «eneste», eller «bare», eller de ordene. Kanskje jeg er viktig. Kanskje vi er viktige i hverandres liv.. Å føle seg liten under stjernene, og uviktig i den digitale verden, er vanlig. Men det er ikke helt sant. For noen i livet er vi det viktigste som finnes. Alle sammen.
Noen ganger synes jeg det er flaut å ville hjelpe folk. At de kanskje ikke trenger hjelp. Eller hvem tor jeg at jeg er som liksom skal hjelpe? Men den følelsen får ta seg en bolle. Jeg har hjulpet folk siden jeg leide en klassekamerat hjem til hans hus den første skoledagen. Jeg får bare være flau noen ganger. Jeg vil være tilgjengelig. Jeg veit det trengs.
“Since it is so likely that (children) will meet cruel enemies, let them at least have heard of brave knights and heroic courage. Otherwise you are making their destiny not brighter but darker.”
― C.S. Lewis
Nå, tjuefem år etter at jeg ville lære å ri, prøver jeg å bygge noe som kan hjelpe de unge i Eidskog. Jeg vet ikke om jeg får det til. Men kanskje har jeg øvd og trent og lært lenge nok. Kanskje har jeg spent buen høyt nok. Jeg håper pilen treffer.
